Ordet denne veka må vel vere resturin. Akkurat når du trur at no går det fint, kjem det nokre forskarar og dreg deg ned i knugande angst. Det er altså ikkje så lurt å stå å tisse. Neivel. Det er også nokre andre ord eg likar for tida. Her kjem ein passiar med desse tre orda:
Passiar en Paris
Scenen foregår i en fotoforretning i Paris en gang på åttitallet. Innehaveren av fotoforretningen heter Joseph van der Klopfh, og er enkemann. Han har drevet butikken i 23 år og har nedsatt syn på venstre øye. Kunden som kommer inn er Jerome Charlopin-Parizot, fra Fixin. Han er nylig skilt fra Catherine Meo-Camuzet fra Beaune, som er utdannet sykepleier med brokk- og stomipasienter som spesiale. Det er en lørdag i april, rett før stengetid
(Selger) -Nå, mr. Charlopin-Parizote, det skal ikke være en Graflex Norita?
(Kunde) -Tja, den er vel ikke produsert i en av aksemaktene?
(Selger) – Naturligvis ikke!
(Kunde) – Nå, da så. Hvordan er «out of focus»-områdene på objektivet?
(Selger) – Slett ikke verst, slett ikke verst!
(Kunde, nå mer interessert) – Så, hva blir prisen for dette?
(Selger, ivrig men balansert) – Ã…h, til Dem så snakker vi kanskje om 4000 kroner.
(Kunde, ironisk) – Er De klar over hva den koster på annenhåndsmarkedet?
(Selger, flakkende i blikket) – Nei..?
(Kunde, lakonisk) – Så farvel!
(Kunden går ut døren, selgeren står befippet tilbake. Han finner fram en Velvia og kryssprossiserer den på pur f.)
Her hadde eg i utgangspunktet berre tenkt å skrive dei tre fyrste setningane i samtala, men vart rive med og held på litt til.
Read Full Post »